Sakima bodde sammen med foreldrene sine og sin fire år gamle søster. De bodde på eiendommen til en rik mann. Hytta deres hadde stråtak og lå ved enden av en rad med trær.
Sakima lived with his parents and his four year old sister.
They lived on a rich man’s land.
Their grass-thatched hut was at the end of a row of trees.
Sakima kunne mange ting som andre seksåringer ikke kunne. For eksempel kunne han sitte med eldre landsbymedlemmer og diskutere viktige saker.
Sakima did many things that other six year old boys did not do.
For example, he could sit with older members of the village and discuss important matters.
Sakimas foreldre jobbet i huset til den rike mannen. De dro tidlig om morgenen og kom tilbake sent på kvelden. Sakima ble igjen sammen med lillesøstera si.
The parents of Sakima worked at the rich man’s house.
They left home early in the morning and returned late in the evening.
Sakima was left with his little sister.
Sakima likte å synge for lillesøstera si, særlig hvis hun var sulten. Søstera hans pleide å høre på at han sang yndlingssangen sin. Hun beveget seg til den lindrende låten.
Sakima liked to sing for his little sister, especially, if she felt hungry.
His sister would listen to him singing his favourite song.
She would sway to the soothing tune.
«Jeg kan synge for ham. Kanskje han blir glad igjen», sa Sakima til foreldrene sine. Men foreldrene hans avfeide ham. «Han er veldig rik. Du er bare en blind gutt. Tror du sangen din kommer til å hjelpe ham?»
“I can sing for him. He might be happy again,” Sakima told his parents.
But his parents dismissed him.
“He is very rich. You are only a blind boy. Do you think your song will help him?”
Likevel ga ikke Sakima opp. Lillesøstera hans støttet ham. Hun sa: «Sakimas sanger er lindrende når jeg er sulten. De kommer til å virke lindrende på den rike mannen også.»
However, Sakima did not give up.
His little sister supported him.
She said, “Sakima’s songs soothe me when I am hungry. They will soothe the rich man too.”
Arbeiderne stoppet det de holdt på med. De hørte på Sakimas vakre sang. Men én mann sa: «Ingen har vært i stand til å trøste sjefen. Tror denne blinde gutten at han kan trøste ham?»
The workers stopped what they were doing. They listened to Sakima’s beautiful song.
But one man said, “Nobody has been able to console the boss. Does this blind boy think he will console him?”
Den rike mannen var veldig glad for å se sønnen sin igjen. Han belønnet Sakima for at han trøstet ham. Han tok sønnen sin og Sakima med til sykehuset, slik at Sakima kunne få synet tilbake.
The rich man was so happy to see his son again.
He rewarded Sakima for consoling him.
He took his son and Sakima to hospital so Sakima could regain his sight.
