Toe Simbegwire se ma gesterf het, was sy baie hartseer. Simbegwire se pa het sy bes gedoen om vir sy dogter te sorg. Stadig het hulle geleer om weer gelukkig te wees sonder Simbegwire se moeder. Hulle het elke oggend gesit en praat oor die dag wat voorlê. Hulle het elke aand saam geëet. Nadat hulle die skottelgoed gewas het, het Simbegwire se pa haar met huiswerk gehelp.
Quand la mère de Simbegwire décéda, Simbegwire fut très triste. Son père essaya de son mieux de prendre soin de sa fille. Lentement, ils apprirent comment se sentir heureux de nouveau, sans la mère de Simbegwire. Chaque matin, ils s’asseyaient et discutaient de la journée à venir. Chaque soir, ils cuisinaient le souper ensemble. Après avoir lavé la vaisselle, le père de Simbegwire l’aidait avec ses devoirs.
Eendag het Simbegwire se pa later tuisgekom as normaalweg. “Waar is jy, my kind?” het hy geroep. Simbegwire het na haar pa toe gehardloop. Sy het gaan stilstaan toe sy sien dat hy ‘n vrou se hand vashou. “Ek wil hê jy moet iemand spesiaal ontmoet, my kind. Dit is Anita,” het hy glimlaggend gesê.
Un jour, le père de Simbegwire retourna chez eux plus tard que d’habitude. « Où es-tu mon enfant ? » demanda-t-il. Simbegwire se précipita vers son père. Elle s’arrêta en chemin quand elle vit qu’il tenait la main d’une femme. « Je veux te présenter quelqu’un de spécial, mon enfant. Voici Anita, » dit-il en souriant.
“Hallo Simbegwire, jou pa het my baie van jou vertel,” het Anita gesê. Maar sy het nie geglimlag of die meisie se hand gevat nie. Simbegwire se pa was gelukkig en opgewonde. Hy het gepraat oor die drie van hulle wat saam gaan woon en hoe goed hulle lewe sal wees. “My kind, ek hoop jy sal Anita aanvaar as jou ma,” het hy gesê.
« Bonjour Simbegwire, ton père m’a beaucoup parlé de toi, » dit Anita. Mais elle ne sourit pas et ne serra pas la main de la fille. Le père de Simbegwire était content et excité. Il dit qu’ils allaient vivre ensemble tous les trois et qu’ils auraient une bonne vie. « Mon enfant, j’espère que tu accepteras Anita comme ta mère, » dit-il.
Simbegwire se lewe het verander. Sy het nie meer tyd gehad om soggens by haar pa te sit nie. Anita het haar so baie huispligte gegee dat sy te moeg was om haar skoolwerk in die aande te doen. Sy het reguit bed toe gegaan na ete. Haar enigste troos was die kleurvolle kombers wat haar ma vir haar gegee het. Simbegwire se pa het nie eers agtergekom dat sy dogter ongelukkig was nie.
La vie de Simbegwire changea. Elle n’avait plus le temps de s’asseoir avec son père le matin. Anita lui donnait tellement de tâches ménagères qu’elle était trop fatiguée pour faire ses devoirs le soir. Elle allait directement se coucher après le souper. Son seul confort était la couverture colorée que sa mère lui avait faite. Le père de Simbegwire ne semblait pas remarquer que sa fille était malheureuse.
‘n Paar maande later het Simbegwire se pa vir hulle gesê dat hy vir ‘n rukkie gaan weg wees van die huis af. “Ek moet weggaan vir my werk,” het hy gesê. “Maar ek weet julle sal mooi na mekaar kyk.” Simbegwire se gesig het geval, maar haar pa het dit nie agtergekom nie. Anita het niks gesê nie. Sy was ook nie gelukkig nie.
Après quelques mois, le père de Simbegwire annonça qu’il serait parti pour un certain temps. « Je dois voyager pour mon travail, » dit-il. « Mais je sais que vous allez vous occuper l’une de l’autre. » Le visage de Simbegwire s’allongea, mais son père ne le remarqua pas. Anita ne dit rien. Elle n’était pas contente non plus.
Dinge het erger geraak vir Simbegwire. As sy nie haar huispligte klaargemaak het nie, of as sy gekla het, het Anita haar geslaan. Gedurende aandetes het die vrou die meeste van die kos geëet en vir Simbegwire slegs ‘n paar stukkies oorskiet gelos. Simbegwire het haarself elke aand aan die slaap gehuil, terwyl sy haar ma se kombers vasgehou het.
Les choses s’empirèrent pour Simbegwire. Si elle ne terminait pas ses tâches, ou si elle se plaignait, Anita la frappait. Et pendant le souper, la femme mangeait la plupart de la nourriture, laissant Simbegwire avec peu de restes. Chaque nuit Simbegwire s’endormait en pleurant, embrassant la couverture de sa mère.
Een oggend het Simbegwire laat opgestaan. “Jou lui meisie!” het Anita op haar geskree. Sy het Simbegwire uit die bed gepluk. Die kosbare kombers het aan ‘n spyker vasgehaak en in twee geskeur.
Un matin, Simbegwire se leva en retard. « Paresseuse ! » cria Anita. Elle tira Simbegwire de son lit. La couverture précieuse resta accrochée sur un clou et se déchira en deux.
Simbegwire was baie ontsteld. Sy het besluit om weg te loop. Sy het die stukke van haar ma se kombers gevat, kos gepak en die huis verlaat. Sy het die pad wat haar pa gevat het, gevolg.
Simbegwire était très bouleversée. Elle décida de se sauver de chez elle. Elle prit les morceaux de couverture de sa mère, emporta de la nourriture et quitta la maison. Elle suivit le chemin que son père avait pris.
Toe dit laat raak, het sy in ‘n boom naby ‘n stroom geklim en vir haarself ‘n bed in die takke gemaak. Terwyl sy aan die slaap raak, het sy gesing: “Mamma, Mamma, Mamma, jy het my verlaat. Jy het my verlaat en nooit weer teruggekom nie. Pappa het my nie meer lief nie. Mamma, wanneer kom jy terug? Jy het my verlaat.”
Quand le soir arriva, elle grimpa dans un arbre près d’un ruisseau et se fit un lit dans les branches. En s’endormant, elle chanta, « Maman, maman, maman, tu m’as quittée. Tu m’as quittée et tu n’es jamais revenue. Papa ne m’aime plus. Maman, quand reviens-tu ? Tu m’as quittée. »
Die volgende oggend het Simbegwire die liedjie weer gesing. Toe die vroue hulle klere by die stroom kom was, het hulle die hartseer liedjie vanuit die groot boom gehoor. Hulle het gedink dit was net die wind wat die blare ritsel en het met hul werk voortgegaan. Maar een van die vroue het baie aandagtig na die liedjie geluister.
Le lendemain matin, Simbegwire chanta encore la chanson. Quand les femmes arrivèrent au ruisseau pour laver leur linge, elles entendirent la chanson triste qui venait du grand arbre. Elles pensaient que c’était seulement le bruissement des feuilles et continuèrent leur travail. Mais une des femmes écouta la chanson attentivement.
Hierdie vrou het in die boom opgekyk. Toe sy die meisie en die stukke van die kleurvolle kombers sien, het sy geskree: “Simbegwire, my broer se kind!” Die ander vroue het opgehou met klere was en vir Simbegwire gehelp om uit die groot boom te klim. Haar tannie het haar omhels en haar probeer troos.
Cette femme jeta un coup d’œil dans l’arbre. Quand elle vit la fille et les morceaux de couverture colorés, elle cria, « Simbegwire, l’enfant de mon frère ! » Les autres femmes s’arrêtèrent de laver et aidèrent Simbegwire à descendre de l’arbre. Sa tante l’embrassa et essaya de la réconforter.
Simbegwire se tannie het die kind na haar huis toe gevat. Sy het vir Simbegwire warm kos gegee en haar in die bed gesit met haar ma se kombers. Simbegwire het haarself aan die slaap gehuil daardie aand. Maar dit was trane van verligting. Sy het geweet haar tannie sal na haar kyk.
La tante de Simbegwire l’emmena chez elle. Elle donna à Simbegwire un repas chaud et la borda dans son lit avec la couverture de sa mère. Ce soir-là, Simbegwire s’endormit en pleurant. Mais ses larmes étaient des larmes de joie. Elle savait que sa tante prendrait soin d’elle.
Toe Simbegwire se pa terugkom, het hy gesien haar kamer is leeg. “Wat het gebeur, Anita?” het hy met ‘n swaar hart gevra. Die vrou het verduidelik dat Simbegwire weggeloop het. “Ek wou gehad het sy moet my respekteer,” het sy gesê. “Maar miskien was ek te streng.” Simbegwire se pa het die huis verlaat en het die rigting van die stroom gevolg. Hy het na sy suster se dorp toe gegaan om te gaan uitvind of een van hulle haar nie dalk gesien het nie.
Quand le père de Simbegwire rentra chez lui, il trouva la chambre de sa fille vide. « Qu’est-ce qui est arrivé, Anita ? » demanda-t-il, le cœur gros. La femme expliqua que Simbegwire s’était sauvée. « Je voulais qu’elle me respecte, » dit-elle. « Mais j’ai peut-être été trop sévère. » Le père de Simbegwire quitta la maison et se dirigea dans la direction du ruisseau. Il se rendit au village de sa sœur pour découvrir si elle avait vu Simbegwire.
Simbegwire het met haar nefies gespeel toe sy haar pa van ver af sien aankom. Sy was bang dat hy dalk kwaad gaan wees, daarom het sy in die huis in gehardloop om weg te kruip. Maar haar pa het vir haar gesê: “Simbegwire, jy het die perfekte ma vir jouself gevind. Een wat jou liefhet en jou verstaan. Ek is trots op jou en ek is lief vir jou.” Hulle het ooreengekom dat Simbegwire by haar tannie gaan bly vir solank as wat sy wil.
Simbegwire jouait avec ses cousins quand elle vit son père de loin. Elle avait peur qu’il soit peut-être fâché, alors elle se précipita à l’intérieur de la maison pour se cacher. Mais son père vint la voir et lui dit, « Simbegwire, tu t’es trouvé une mère parfaite. Une mère qui t’aime et te comprend. Je suis fier de toi et je t’aime. » Ils se mirent d’accord que Simbegwire resterait avec sa tante aussi longtemps qu’elle le voudrait.
Haar pa het elke dag by haar gaan kuier. Op die ou end het Anita saamgegaan. Sy het na Simbegwire se hand uitgereik. “Ek is so jammer kleintjie, ek was verkeerd,” het sy gehuil. “Sal jy my weer laat probeer?” Simbegwire het na haar pa se bekommerde gesig gekyk. Toe tree sy stadig vorentoe en sit haar arms om Anita.
Son père lui rendit visite chaque jour. Finalement, il vint avec Anita. Elle tendit la main vers celle de Simbegwire. « Je suis tellement désolée, petite, j’ai eu tort, » sansanglota-t-elle. « Me laisseras-tu essayer de nouveau ? » Simbegwire examina son père et son regard inquiet. Puis elle fit lentement un pas en avant et mit ses bras autour d’Anita.
Die volgende week het Anita vir Simbegwire, haar nefies en haar tannie genooi om by hulle te kom eet. Wat ‘n fees! Anita het al Simbegwire se gunstelinggeregte voorberei en almal het geëet totdat hulle versadig was. Toe het die kinders speletjies begin speel, terwyl die volwassenes gesels het. Simbegwire het gelukkig en dapper gevoel. Sy het besluit dat sy binnekort weer sal terugkeer huis toe om saam met haar pa en haar stiefma te lewe.
La semaine suivante, Anita invita Simbegwire, ainsi que ses cousins et sa tante, chez elle pour un repas. Quel festin ! Anita prépara tous les plats favoris de Simbegwire et tous mangèrent jusqu’à temps qu’ils soient repus. Ensuite, les enfants jouèrent tandis que les adultes parlaient. Simbegwire se sentait contente et courageuse. Elle décida que bientôt, très bientôt, elle retournerait chez elle pour vivre avec son père et sa belle-mère.